I kirkens favn

 

 

 

 

 

 

 

 

Salme/sang

Salme 139 (leses)

 

3. TEORI

I dette kapitelet vil jeg legge et teorigrunnlag for å få en større forståelse i gjennomgangen av intervjuene og i drøftingen av materialet. Istedenfor bare å fokusere på en hovedteori, har jeg forholdt meg mer utvelgende og brukt forskjellige teorielementer som jeg finner relevant innenfor de ulike sidene ved det tema jeg skriver om.

 

3.1 Kirken

Kirken blir ofte kalt Guds hus, og for mange blir kirken et spesielt møtested mellom Gud og mennesker (Valen-Senstad 205: 159). Her blir Guds nærvær synlig gjennom Hans ord og sakramenter. Det er et sted man kan søke for å finne fred, ro, i både glede og sorg, og få nytt pågangsmot. Ikke bare for å glemme smerte, nød, kropp og vonde tanker, men for å kunne møte livet i denne verden med gode krefter fra en annen verden (Valen-Senstad 205: 159). I kirken kan man sitte ned, tenne lys, og følge en kjent gudstjenesteliturgi som er fastlagt av andre. Da virker det som om det kan være lettere for mange av informantene jeg har snakket med å føle at Gud er nær, fordi tankene får tid og rom til å kjenne at Gud faktisk var hos dem likevel. 

Spørsmål som omhandler etikk, moral og verdier har alltid hatt og har en sentral plass i kirken. Kirken formidler et livsperspektiv til mange, og blir et sted hvor man kan søke kontakt med noe som er hellig (Johannessen 2011:205). For noen er kirken det eneste stedet de hører om Gud, som oftest i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Slike settinger er ofte preget av mye følelser, og sinnet er ofte farget av hvordan man har det der og da. Hva får man med seg som foreldre til dåpsbarnet og konfirmanten? Hva får konfirmanten med seg ut i livet? Hva får brudeparet med seg inn i ekteskapet, og hvordan er ordene som de pårørende hører når de følger sine til den siste hvile?

Når det som formidles i gudstjenesten løfter folk, blir det en god opplevelse. Som deltager i en gudstjeneste sitter man ganske ubeskytta og tar imot både det som skjer konkret under en gudstjeneste, og det som blir sagt. Det som kommer fra presten blir om mulig enda viktigere når vi har med marginaliserte grupper i samfunnet å gjøre. Spesielt er det viktig for dem som sliter med vonde opplevelser og har tunge tanker. Jeg har, gjennom mine egne erfaringer fra flere forskjellige kirker og frimenigheter, sett at kirkens folk kan ha ordet i sin makt. Mennesker formes med ord, arbeid, handling og med refleksjon, ikke med taushet (Svare 2006:70). Men kirkens hellighet er ikke avhengig av menneskers moralske standard (Valen-Senstad 205: 166), selv om det er lett å tro innimellom. Jesus er i og mellom mennesker, og det å bli møtt med kirkens hellighet kan bryte lukkede sirkler, og mennesker kan møtes med solidaritet, omsorg og åpenhet (Valen-Senstad 205: 166).

Hovedvisjonen for den norske kirke er: «I Kristus, nær livet; en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke». Vi som jobber i kirken har en forståelse for at tjenende betyr mer enn bare å tjene Gud. Det betyr blant annet nestekjærlighet, inkluderende felleskap og kamp for rettferdighet. Åpen folkekirke har et positivt preg, og skal, som det står i visjonen; verdsette mangfold og ulikheter ved respekt og felleskap.

Jeg savner likevel det at kirken har et overordnet mål som er lett for folk å forstå, og som løfter og anerkjenner alle mennesker. Diakonhjemmets sykehus har en målformulering jeg syns er veldig fin, og i den har jeg funnet selve grunnlaget for oppgaven min som er å «anerkjenne sine medmennesker og bekrefte deres menneskeverd» (Carlsen 2011:37). Det å leve ut Guds ord i handling er en hovedtanke i bibelen.

I mange konfirmantundervisninger blir det spurt: Hva ville Jesus ha gjort i gitte situasjoner?  Det er litt av et spørsmål, men dog så viktig å tenke over når ordene plutselig blir for mange og kompliserte. Det at kirken er med på å anerkjenne folk for dem man da er, og på den måten viser at hvert menneske har sin verdi, nettopp i kraft av å være seg selv. Den kirken folk møter i sin hverdag, og i sorg og glede, er viktig for folk. Gode møter med bl.a diakon eller prest i kirken, kan være avgjørende for deres forhold til kirken, og troen på Gud (Johannessen 2011:214). Det er dette jeg har erfart gjennom intervjuene mine også. Møte med ”bakkemannskapet” i Hoff kirke er så godt at troen på Gud, kirken og sine medmennesker har blitt styrket og fornyet. Dette er i kontrast til hva mange dessverre har opplevd for ofte, at kirken kan fremme dårlig samvittighet istedenfor å sette den fri (Johannessen 2011:215).

 

 

3.2 Gud

Selv om Gud er nær, konkret og tilgjengelig i Jesus Kristus, mannen fra Nasaret, og i nattverdeselementene (nattverden), kan det føles som om Gud ikke kan sees, identifiseres eller avgrenses (Valen-Senstad 205: 81). Det er lett å føle at Gud er langt borte, men kan det være vi mennesker som fjerner oss fra Ham? I en hverdag preget av jag og mas, blir det fort mye støy som forstyrrer det indre livet. Angst og usikkerhet kan forsterke dette. Tilhørighet til Gud og ikke minst tanker omkring Gud forsvinner så lett, selv om ønsket om å være ett med Ham ligger der som en grunntone.

Alle er like for Gud. Gud elsker alle, og ser alle. Sagt på en annen måte; Vi er alltid sett og alltid elsket. Paulus sier i Gal. 3,28 at « Her (i kirken, i menigheten) er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Dere er alle en, i Kristus Jesus.» I møte med Gud er vi alle like. Mange transpersoner jeg har snakket med på julegudstjenesten ber om at Gud skal være nær og gi dem mot og styrke til å tørre å være den de er, i både kvinne og mannsutrykk. Når folk er trygge sammen, så gjør det en gudstjeneste god og meningsfull.

Fortellingen om den barmhjertige samaritan (Lukas 10. 25-37) står sterkt i sentrum når vi møter folk som har det vanskelig i livet sitt, og i møte med andre mennesker. Det er ofte i møte med en annen at man kjenner på hvordan man egentlig har det. Da er det godt å bli møtt med åpne hender og hjerter. Det kan gjøre lidelsene mindre (Valen-Senstad 205: 85), og tryggheten rundt sin egen identitet bli større. 

 

3.2.1 Skapt i Guds bilde

Kirken vår lærer at vi som hele mennesker, med kropp og sjel, er skapt i Guds bilde; altså vi ligner Gud.  Alle mennesker, mann, kvinne, jente, gutt, barn og voksen er sånn sett vandrende tegn på at Gud er iblant oss. Kroppen vår, som er så skjør og så sterk på samme tid, er vi stolte og skamfulle over. Vi er mennesker fulle av motsetninger, og bare slik kan vi kjenne at vi lever (Grøtberg 2006:60).

De fleste tar det for gitt at vi har et bestemt kjønn. Vi har mer en nok med tanker, jobb, familie og blir oppslukt av hverdagen som går sin gang. Med mange transpersoner er det annerledes. De tenker på sin kjønnsidentitet og sitt kjønnsuttrykk ofte, og til tider hver dag, hele tiden. Den passer ikke med følelsen av å være kvinne eller mann. For følelsen er så mye mer sammensatt enn å være – bare kvinne, eller – bare mann. Kroppen ser ikke ut som ønsket, og mange skammer seg over den. I bibelen står det i 1.kor, 12. 23-26;

23 De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; 24 de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, 25 for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. 26 For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg (Bibelen 2011).

Utfra disse bibelversene kan man tenke store tanker om kroppen vår, for her blir det sagt at vi er mirakler hver eneste en av oss (Grøtberg 2006:60).

 

 3.2.2 Nattverd

Nattverden er et av kirkens sakramenter. Det er en hellig handling, hvor vi tar imot brød og vin, og på den måten tar imot Jesus. Når vi leser om nattverd i bibelen, handler det om at Jesus vil gi av sin godhet, og gi verdighet tilbake til mennesket. Dette gjør Jesus ved å gi av seg selv og å by på seg selv (Anstorp, m.fl 2003:73). Vi feirer nattverd fordi Jesus ba oss om å gjøre det, så vi kan minnes at Han døde for oss.

Det som skjer helt konkret i nattverden, er at brødet er Jesu kropp som stod opp fra de døde og minner oss på evigheten vi har fått del i. Vinen er Jesu blod, og minner om at Jesus døde på korset for oss. Da Jesus døde på korset, tok Han på seg all skyld og all synd så vi mennesker skulle få muligheten til å begynne på nytt med blanke ark. Vi fikk en ny sjanse, og får ny nåde hver eneste dag. Gjennom nattverden reiser Gud oss opp, så vi får ny styrke og nytt håp (Valen- Sendstad 2005: 182).

Ved nattverdbordet kan vi legge fra oss alt vi bærer på av krav, angst og skam, og ta vi imot Guds kjærlighet. Et måltid i seg selv kan smake nydelig og har stor verdi fordi det gir kroppen næring, nye krefter til å reise seg, ta fatt på det du skal, og fortsette fremover (Valen- Sendstad 2005: 181). I en kirkelig betydning blir et måltid vi deler med andre, til et felleskap hvor man kan utvikle en trygg og sosial identitet i møte med Gud og menigheten. Nattverden kan gi oss noe vi ikke visste vi lengtet etter, men som i et kort øyeblikk dukker opp og gir oss fred (Valen- Sendstad 2005: 181). Dette øyeblikket kan vi ta med oss, og kanskje gjør det oss sterkere i møtet med det vi syns er vanskelig å kjenne på i hverdagen.
3.3 Frigjøringsteologi

Gustavo Gutiérrez Merino er en av de mest kjente frigjøringsteologene, og det var han som skapte utrykket «frigjøringsteologi». I frigjøringsteologien legges det vekt på rettferdighet, likeverd og frihet fra fattigdom og undertrykkelse (Teologi:1).

Diakoniutdanningen jobber tverrfaglig med å fastholde en sammenheng mellom tro og fag, og har som mål å gjøre mennesker istand til å kunne møte andre i en vanskelig situasjon og å vite hvilken handling situasjonen krever (Nordstokke 1999:62). Dette er også viktig i frigjøringsteologien, og i møte med den blir diakonien, som er en selvsagt del av kirken, en naturlig medhjelper. Målet med frigjøringsteologien er å frigjøre den undertrykte. Der frigjøringsteologien tar et standpunkt for de fattige, er en innsats for svake og utsatte i samfunnet et kjennetegn på diakonien. Diakonien er handlingsorientert utfra en forståelse om at det er en dyp sammenheng mellom praksis og identitet, og mellom tro og handling (Nordstokke 1999:62).

Frigjøringsteologene beskriver sitt arbeid som kritisk refleksjon over praksis (Nordstokke 1999:61), man er nær mennesker som kjemper for et verdig liv (Nordstokke 1999:57). I «De undertryktes pedagogikk» sier pedagogen Paulo Freire at man må ta utgangspunkt i hvilke behov og ønsker som ligger der. Gjennom frigjørende dialog kan man åpne opp for deltakelse og forsøke å demme opp for maktmisbruk. Det er lett å forestille seg hva mennesker trenger istedenfor å lytte til hva de faktisk har behov for. De må bestemme selv, så ikke vi bestemmer for dem. En sann frigjørende handlemåte er å stille seg kritisk til de tankene, mennesker som er eller føler seg undertrykte, har i sitt indre. La disse tankene komme tydelig til utrykk, og på den måten bli oppmerksom på hva som undertrykker, og få hjelp til å bli fri fra dem (Freire 1999:kap3). Empowerment er et ord som passer inn her. Empowerment kan forstås som det motsatte av undertrykking. Empowerment skal styrke og mobilisere folks egne krefter inni seg, så de igjen kan nøytralisere krefter som fremkaller avmakt.

Målet med Empowerment er bl.a å ta tilbake makten i eget liv, å bestemme og utføre det man vil med og i eget liv (Avd. for sunnhetsfremme:23). Alle mennesker har evner og forståelse som de kan bruke i forhold til de problemer eller utfordringer de står ovenfor. Bare en bevisstgjøring på situasjonen man er i, kan hjelpe et menneske til å komme fri fra sin fastlåsthet i den, og etter hvert tilegne seg evnen til å gripe inn i virkeligheten når den avsløres. Dialogen har, ifølge Freire, kjærlighetens og ydmykhetens kjennetegn (Freire 1999:kap3).

Jesus var en frigjører for alle mennesker, og tok seg spesielt av dem som var utsatte, for de som var fulle av skam og lå nede. Det er ikke så mye statistikk på at transpersoner blir dirkete utstøtt, mobbet eller diskriminert, men det skjer mye indirekte undertrykking. Med det mener jeg at transpersoner blir snakket om, men ikke til. Folk har indirekte holdninger som gir utrykk for at det ikke er akseptert å være transe. Det er lett å slenge en sleivete kommentar etter å ha vært f.eks. på show med Great Garlic Girls. Det å si noe morsomt rundt det å være «sånn mannedame, å drive og kle seg ut slik», er vanlig. Det er dessverre hverdagen til veldig mange transpersoner. Det å være transperson blir sammenlignet med å være i underholdningsbransjen, noe man kan le av. Transpersoner hører det, og risikerer liknende kommentarer på jobben, hjemme, sammen med venner, familie og ute blant andre mennesker. Det er ikke sikkert det blir sagt i ondskap, ei heller er det sikkert at de som sier slikt mener det når det kommer til stykket, eller ville kommet med et slikt utsagn om de visste at en av menneskene som stod der var transperson. Men all fortietheten og alt det uuttalte, gjør at transpersoner føler og tolker at det ikke er aksept for å være den de er med sine to kjønnsuttrykk. Undertrykkelsen ligger i det at de blir bundet i angsten og skammen for hva andre vil si til dem om de hadde stått frem som transpersoner. Dermed blir det at man er transperson fortiet.  Jesus så forbi det ytre, og inn i selve menneske. Han så hjertet til både prostituerte, tollere og andre som hadde blitt tatt i synd (Køhn og Sønderbo 2003:121). De som var lærde og sterkt troende tok seg i mindre grad av disse, selv om evangeliet sitt klare budskap var og fortsatt er at vi skal få hjelp til å hjelpe vår neste. Gud er på de undertrykte sin side, og evangeliet er frigjøring i praksis. Kirkens bymisjon og Kirkens nødhjelp er eksempler på sektorer som i dag har latt seg inspirere av et møte med frigjøringsteologien (Nordstokke 1909:62).

Frigjøringsteologen Loenard Boff utviklet på 1950-tallet en metode som gikk ut på å se, bedømme og handle. Første trinn er å se. Fokuset hans starter med å kartlegge de utfordringene som menigheten og lokalsamfunnet har. Det er viktig for det diakonale arbeidet å se hva de faktiske behovene er før man kan sette i gang tiltak. Deretter prøver han å finne ut hvordan marginaliserte og andre utsatte selv oppfatter sin egen situasjon

(Notland og Korslien 2011:238).Det andre trinnet er å bedømme. Det er viktig å vurdere og bedømme det en har sett. Her bringer man også, ifølge Boff, inn impulser fra kristen identitet og tro, for så å reflektere over praksisen (Notland og Korslien 2011:239). Her er det viktig at Guds omsorg for mennesker som lever i fattigdom og lidelse komme til utrykk gjennom ord og handling relatert til den verden vi er en del av, lokalt og globalt (Notland og Korslien 2011:239).

Tredje trinn er å handle. Med bakgrunn i de to andre trinnene å se og bedømme, skal man her handle reflektert og fokusert. Slik kan den diakonale virksomheten etterprøves, og om nødvendig redefineres på bakgrunn av det vi har funnet ut gjennom å se og bedømme (Notland og Korslien 2011:239). Innsikten skal tilbake til praksis, slik at poenget ikke blir frigjøringsteologi, men frigjøring (Nordstokke 1999:55).

Jesus så, bedømte og handlet, og er derfor en hjelp til oss når vi leser evangeliet, så vi igjen kan se, bedømme og handle til det beste for våre medmennesker. Slik kan vi være med på å hjelpe andre ut av undertrykkelse. Når transpersoner blir tryggere i seg selv, blir det mindre fokus på det materielle som klær, makeup, parykk, m.m. Fokuset blir hvem de er. Det ytre viker plass for det indre (Arntzen 2012). Det er disse transpersonene som ofte tør å gå ut blant andre mennesker omkledd i sitt kvinneutrykk. For hva er overvinnelse av undertrykking sett fra transpersoners sitt perspektiv? Det er at de har jobbet seg ut av skapet og føler seg frigjort fra sin skam og sin frykt. Og når transpersoner omsider kommer ut, ofte med hjelp, er det ikke så farlig der ute i verden likevel. Noen vil se dem i øynene, ta dem i handa og møte dem der de er, som det menneske de er.

 

 

3.4 Skam

Hemmeligheter omkring sin egen kjønnsidentitet er ofte forbundet med angst og skam, og kan være svært selvødeleggende. Finn Skårderud sier i Trygve Wyller sin bok om skam (Bergen, 2001), at skam er meget komplekst, og er med på å bidra til vår tilpasning i livet. Som med alle komplekse systemer blir de ofte brukt feil; man skammer seg for mye eller for lite, og dessverre er det stort sett feil folk som skammer seg. Mennesker som skammer seg trekker seg tilbake fra andre, og den reaksjonen kan forstås som en beskyttelse mot å bli mer ødelagt. Den beskyttelsen kan bli et problem, når den skamfulle trekker seg så mye tilbake at h*n blir værende utenfor de relasjoner som er helende (Wyller 2001:38). For det er vanskelig å hjelpe en som er taus, en som holder seg selv utenfor. Den sinte kan skrike og lage leven for å bli hørt og sett, den som bærer på en stor skam blir stille, eller snakker om alt mulig annet enn det som kunne sette h*n fri. «Skam er opplevelsen av egen uverdighet» sier Skårderud, og den onde sirkelen blir skammen for skammen; at det er skammelig å vise frem sin skam.

En person som bærer på sorg eller angst, kan ta imot den omsorgen og medfølelsen omgivelsene viser. Den som er skamfull forventer å få forakt. Slik blir det å bære på en dyp skam en dobbelt så stor byrde (Wyller 2001:40). Skam kan være angst for en avsløring, eller fantasien om denne. Hva vil de andre si eller mene? Man skammer seg sånn over seg selv, at man ikke vil at andre skal ta del i den skammen. På en måte viser man andre en utside som både er og ikke er en selv, det onde øyet er ens eget, sier Skårderud, men de andre er alltid med i fantasien. Det er nok med tanken, man kan skamme seg i enerom også (Wyller 2001:43).

 

Kommer skamfølelsen akutt, viker blikket. Man vil ikke dele øyekontakt og ser bort. Man vil ikke se seg selv heller, fordi skammens vesen er å se seg selv med den andres blikk (Wyller 2001:43). Selv om den andres blikk er en del av fantasien. Skam gjør at man føler seg fullstendig utlevert til andres blikk, man er synlig- men samtidig er man ikke beredt til å være synlig (Køhn og Sønderbo 2003:36). Når det gjelder transpersoner er redselen for å bli avslørt med sin kvinnelige identitet så stor at de ofte blir handlingslammet i forsøk på å vise seg til andre. Skammen kan føre til handlingslammelse sier Finn Skårderud. Man utsetter, dveler ved og klarer ikke å utføre det man ønsker. Den som handler gjennom å ikke handle, får heller ingen respons. Da kommer i tillegg til skammen, et nederlag av det å ikke våge (Wyller 2001:45) .

For at man skal klare å sette ord på skammen, kreves det at det er blitt etablert en tillitt. Det å dele sin store skam er det samme som å utlevere seg selv, og da er det nødvendig med en trygghet i bunn, så man stoler på at den andre tåler å høre det som blir sagt, og kan ta det imot (Wyller 2001:45). Det er ikke enkelt å snakke om, eller dele dyp skam med andre, men klarer man å snakke om skammen sin, kan det bli mindre skam. Man må erfare at andres aksept av seg selv er sann, og at andre ser på en med samme øyne som etter at man har delt skamfølelsen man bærer på (Wyller 2001:45). For det trengs mot når man vil synligjøre sin skam. Man er ikke modig, men man blir gjort modig i en frigjørende dialog i tillitt til og med andre. Deler man en skam, kan den bli omdannet til sorg, sier Skårderud. Sorg kan man snakke om. Den dype skammen lukker for forståelse og innsikt, fordi den er hånlig og full av selvbebreidelse (Wyller 2001:52).

 

3.5 Noe teori vist i praksis; et diakonalt blikk fra Stensveen ressurssenter.

Om vi hadde klart å tenke at et av målene i møte med et annet menneske var å gjøre den andre til en bedre person, hadde vi kanskje sett hverandre med litt andre og nye øyne. Plan for diakoni snakker om ”Det diakonale blikk”. Det blikket som ser inn i en situasjon og handler utfra den innsikten, må oppmuntres og fremelskes.

Marion Arntzen er en person jeg har erfart har et diakonalt blikk, en som ser, og handler. Det var jo nettopp slik julegudstjenesten ble til. Når transpersoner tar kontakt med Stensveen ressurssenter, er ofte Marion en av de første noen transpersoner henvender seg til når de skal våge seg ut av skallet sitt. Hun har erfart å møte mennesker som er så fulle av angst at de snur før de har kjørt inn på gårdsplassen. Som bestiller, og avbestiller timer, fordi de ikke turte å komme likevel. Mennesker som er så usikre at de ikke klarer å løfte blikket (Wyller 2001:43), og som er så svette og klamme av redsel at man kan lukte frykt (Arntzen 2012). Det er rom for å være redd. På laftehuset på tunet kommer det ingen andre inn, og transpersoner kan hvile i at det bare er Marion de møter. Er det behov og ønsker, kontakter Marion profesjonell hjelp.

En privat samtale med de som søker hjelp, kommer nesten alltid først. Ved en senere anledning har kanskje noen av transpersonene et behov for å gå ute i hagen omkledd, der er veien tilbake inn i laftehuset kort, og fra vinduet inne kan de trygt stå og se ut, uten selv å bli ordentlig sett. Neste steg er å våge seg inn i huset, inn på kjøkkenet, rundt bordet. Når transpersoner er her, vet de at det kan komme besøk; Harald, barna til Marion, venner og andre som kommer innom. Det er en del av prosessen og filosofien på Stensveen, det å utfordre seg selv, steg for steg, og slik bryte ned tanken på det som var farlig. Ved neste besøk er det kanskje ikke så skummelt å møte på noen lenger, og det blir heller hyggelig å treffe kjente på Kapp. Det blir sosial trening i å være omkledd i møte med andre mennesker. Når noen tar steget og kommer helt inn i huset, blir de sett, lyttet til og møtt med nestekjærlighet og en fordomsfrihet de aldri hadde trodd var mulig.

Det er godt å komme til steder der kommunikasjon er i fokus. Alle får erfare at hver stemme blir hørt, og de kan dele sine fortellinger om livet (Jordheim 2011:20). Mange gode samtaler har funnet sted rundt kjøkkenbordet i Stensveen, og slik har også jeg lært forskjellige menneskeskjebner å kjenne. De erfarer å være viktige, og får plass (Jordheim 2011:20). Å sitte med hver sin kaffekopp i et privat hjem, gir en annen trygghet for mange. De trenger ikke å skjule seg, her får de være den de er, og den de ønsker å være. Å få lov å være den man er, med alt det innebærer, kan være med på å skape en bedre selvfølelse og en større selvrespekt.

Det som hindrer oss i å gjøre praktisk nestekjærlighet er ofte usikkerhet, frykt, egoisme, likegyldighet, forakt og fordommer. Marion snur sakte men sikkert det å være «utrygg i eget uttrykk» til å bli «trygg i eget uttrykk» (Arntzen 2012). Hun reiser rundt og holder foredrag over akkurat disse ordene. Det å åpne opp å tørre å kjenne på det som er ukjent. Kanskje det ikke var så farlig likevel? Kunnskap skaper mindre fordommer, og mindre fordommer reduserer mobbing. Når folk har mer kunnskap, er det lettere å våge å gå ute blant andre omkledd. Hvis flere kjente til dette, ville veien til et verdig liv bli enklere.

Dersom vi våger å ha et åpent sinn, og lytter til hva som blir sagt, er det lettere å se personen bak det vi fysisk ser. Da ser vi forbi det som umiddelbart kan virke forstyrrende på oss, og vi kan begynne å snakke på et mer personlig plan. Det er stor forskjell på å bli snakket til, eller snakket om. At vi får kjemi med en annen person har ikke noe med utseende, klær, legning, funksjonshemming, lyter eller feil å gjøre. Det har å gjøre med å tørre å ta et annet menneske for den h*n er. Det er å møtes, hjerte til hjerte, og kjenne at vi har noe å gi hverandre. Slik er det med transpersoner også. Vi kan ofte se at det er en mann omkledd i dameklær, eller en dame omkledd i herreklær. Vi blir glad i mennesket, ikke legningen eller utrykket, som eksempel her, klær. Når vi tørr å sette navn på det som hindrer oss, kan vi lettere gjøre noe med det (Plan for diakoni 2007:18).

Nestekjærlighet kan trenes på, og vi kan la oss inspirere til å leve den ut. Diakoniplanen sier at barmhjertigheten ikke ydmyker mottakeren, men ivaretar den andres verdighet (Plan for diakoni 2007:16). Det gir ny verdighet til transpersoner som trenger å bli reist opp og sett for den h*n er. Marion fortalte meg at det kan være spesielt vanskelig, og derfor så viktig, for transpersoner å møte Harald. Redselen ligger i det å være redd for å ikke bli akseptert som den mannen de er, når de viser seg i sitt kvinneuttrykk. Det de fleste erfarer, er at det gikk veldig bra. De ble akseptert, det var frykten for avvisning som lå som et hinder (Arntzen 2012). Jeg har fått det inntrykket at angsten for avvisning er så stor, at mange transpersoner føler seg avvist før de egentlig er blitt det (Jf. Wyller 2001:45).

Når det gjelder familie, er kunnskap og åpenhet rundt sin kjønnsidentitet avgjørende for fremtiden sammen med en du er glad i. Når man går inn i et forhold med åpenhet om seg selv, blir forholdet basert på ærlighet og trygghet. Det er med på å lage en mer stabil plattform, hvor familien kan vokse og blomstre (Arntzen 2012). Diakoniplanen sier i kapitelet om kampen for rettferdighet, at det er viktig å kunne stille seg ved siden av sine medmennesker, ikke som passiv tilskuer, men engasjere seg aktivt (Plan for diakoni 2007:10). Marion har tatt kampen for rettferdighet på alvor. De er mange som ringer i dyp nød, og med tunge deprimerte tanker over den kjønnsidentiteten de har, og ønsker å ta sitt eget liv. Stensveen ressurssenter er ikke blitt et offentlig godkjent sted hvor transpersoner kan komme, med økonomisk støtte og hjelp fra kommunen / staten. Det blir derfor for dyrt for mange å være der over lang tid. Diakoniplanen sier at;

«mennesket lever i og er avhengig av samfunnsmessige strukturer. (…) systemer er med på å bestemme den enkeltes liv. Det er derfor nødvendig å klargjøre årsakene til menneskelig nød og lidelse, arbeide for å endre forhold som opprettholder nødstilstander og skape nye livsmuligheter» (plan for diakoni 2007:10).

 

Transpersoner lever som sagt i dyp hemmelighet, og det gjør det enda vanskeligere å tørre å søke annen hjelp (Jf. Wyller 2001:50). Mange av de som har ringt til Marion, har ikke sett noen annen utvei enn å ende livet sitt. Som medmenneske er det tungt å høre slike historier. Det er jo ikke alltid mulig å endre en vanskelig livssituasjon, ei heller samfunnsmessige strukturer som gjør det vanskelig for noen å få den hjelpen de trenger, så av og til kan man bare være til stede, hjelpe et menneske til å leve med sin smerte, klare å stå i den andres lidelse og gå et stykke på veien sammen med den andre.

Mange transpersoner som har kommet til Stensveen ressurssenter i mange år, bruker nå sin erfaring på å hjelpe og støtte andre transpersoner som nettopp har tatt et lite steg ut av skapet de har sittet i så lenge. Det er empowerment i praksis. Deres indre nye kraft får komme ut i form av selvtillit og trygghet i eget utrykk, så de kan hjelpe andre til å komme dit de selv er i dag (Arntzen 2012). De transpersonene har fått tilbake makten i eget liv, og med de ressursene de har funnet tilbake til inni seg, kan de være med å gjenoppbygge andre transpersoners evne til å handle på egne vegne i sin hverdag (Midtsundstad 2005:36).

 

4.  METODE

Jeg gjentar en sammenfatning av problemstilling her: Har troen på/synet på Gud blitt fornyet etter din deltakelse på julegudstjenesten i Hoff kirke, og har ditt forholdet til kirken blitt mer personlig og trygt?

Jeg anonymiserer transpersonene på den måten at jeg bytter ut alle navn med fiktive navn skrevet i anførselstegn, og jeg tar bort sensitive opplysninger som kan si noe om hvor de bor, jobber og eventuelt hvor de har sin kirkelige tilhørighet.

 

4.1 Det kvalitative intervjuet

Det kvalitative intervjuet gir mulighet til å gå i dybden, og er opptatt med å forstå og finne ut ”hvorfor” og ”hvordan”. Det skiller seg derfor fra kvantitative metoder som vektlegger utbredelse og antall (Thagaard 2003:16).

Jeg skal i denne oppgaven prøve å finne ut hvordan transpersoner tenker omkring sitt forhold til Gud og kirken før og etter deltagelse i julegudstjenesten for transpersoner i Hoff kirke. Selv om det har sine svakheter har jeg valgt å bruke det kvalitative intervjuet som datainnsamlingsmetode. Svakheten her ligger i at det antallet transepersoner jeg intervjuer er så lite, så jeg er varsom med å generalisere for mye. Likevel tror jeg det som kommer frem av samtalene mine med informantene vil gi et innblikk i transpersoner sitt forhold til kirke og Gud, og tanker rundt å være transperson som ellers er så skjult for andre.

Dette er et felt og en minoritetsgruppe det finns lite kunnskap om, og det er heller ikke, iallefall i Norge, gjort noe forskning rundt transpersoners forhold til Gud og kirken. Innenfor det norske kjønnsforskningsfeltet er transpersoner også en lite utforsket gruppe, noe mer er det nok forsket på internasjonalt, men det blir for stort å ta inn i denne oppgaven. Jeg håper å kunne bidra med litt i den store sammenhengen i denne masteroppgaven.

 

 

4.1.1 Informantene

Jeg dybdeintervjuet seks transpersoner og snakket med presten Lasse Gran som har holdt gudstjenesten. Jeg valgte å intervjue soknepresten fordi det er han som har vært prest på julegudstjenesten i 12 år. Han går snart av med pensjon, og det er et ønske at denne gudstjenesten skal fortsette etter hans avgang. Jeg ville derfor høre litt om hans tanker rundt den første gangen han holdt gudstjenesten, og hva han følte da han ble spurt.

Informantene ble valgt på bakgrunn av at de har deltatt flere ganger på julegudstjenestene, og fordi de faktiske turte å stille opp. Dette sier noe om hvor sårbar gruppen er. Redselen for å bli gjenkjent utfra historiene sine var nok til at noen trakk seg underveis.

Spørsmålene jeg stilte er i utgangspunktet ja/ nei spørsmål, og kan umiddelbart virke som lukkede. Jeg har vært bevisst på dette underveis, og fulgt opp med mange flere spørsmål underveis i samtalen; bl.a. om informantenes tanker rundt det å ta/ ikke ta nattverd, møte med presten, og om de hadde vært omkledd i en kirke før. De som svarte på mail, fikk samme tilleggsspørsmål som de jeg snakket med. Alle fikk spørsmål om deltakelse i god tid i forveien, med spørsmål og informasjon om oppgaven, og at de ble anonymisert. Det at informantene var forberedt på spørsmålene de fikk, gjorde at de hadde reflektert rundt dem da vi snakket sammen. Jeg opplevde at vi hadde gode og rørende samtaler, og jeg fikk et unikt innblikk i tanker og følelser de hadde rundt opplevelsen av å være / ikke være i kirken.

En informant vegret seg for å bli med, men syntes at det var så viktig at denne oppgaven ble skrevet at han valgte å stille opp likevel. Jeg har vært veldig påpasselig med å minne på at de når som helst kunne trekke seg. Jeg visste ikke noe om deres troshistorie, men jeg hadde snakket med, og møtt alle sammen på gudstjenesten før. Alle informantene ønsket veldig gjerne å bidra med sine opplevelser og erfaringer til oppgaven min.

Fire av transene ønsker å anonymiseres, og to ønsker å stå frem med navnet sitt. De har sagt at nå har de endelig kommet ut av det innerste hjørnet av skapet sitt, og ønsker å stå frem som den de er og ikke skjule seg lenger.

 

 

4.1.2 Gjennomføring av intervjuene

Informantene bor spredt i Norges land. Det var med på å bestemme hvordan intervjuformen ble. Jeg har møtt en av informantene, tre har jeg snakket med på telefonen, og to har svart meg på mail. Noen jeg har spurt, har trukket seg underveis, det ble for skummelt. Det at jeg møtte informantene på tre forskjellige måter har nok påvirket svarene på den måten at jeg ikke har fått den dialogen med de to som har svart på mail, på samme måten som de jeg snakket med på telefon eller personlig. Den ene av informantene som svarte på mail, sa jeg kunne ringe om jeg trengte å stille oppfølgings-spørsmål, noe jeg ikke hadde behov for, da svarene var mer enn velformulert.

Felles for dem som jeg har snakket med på telefonen og privat, er at samtalen har foregått i enerom uten forstyrrelser, eller at det var fare for forstyrrelser fra utenforstående. Det har gitt meg en ro til å være mer lyttende og tilstede, samtidig som informantene ikke har behøvd å bekymre seg for å bli avslørt som transpersoner.

Jeg har som sagt snakket med alle under gudstjenesten før, det var nok med på å ufarliggjøre det å snakke i telefon kontra å møtes personlig. Jeg brukte diktafon, og det gjorde at det gikk an å ”hoppe” litt frem og tilbake mellom temaer, og likevel beholde den røde tråden da jeg transkriberte samtalen i etterkant. Jeg opplevde å ha gode samtaler med både de jeg snakket med på telefonen, og med de informantene jeg møtte. Fordelen der, i forhold til mail og telefon, var at jeg ved å se personen, lettere kunne lese situasjonen og følelser, og spørre mer utfyllende på det som dukket opp underveis.

En utfordring under intervjuene var å holde seg til tema. Informantene hadde mye på hjertet, og jeg måtte jobbe litt med meg selv for å dra dem tilbake til saken. Mye av det de fortalte var så interessant at jeg gjerne skulle tatt det med i oppgaven. Dessverre ligger det utenfor tema og mitt diakonale fokus, så det får bli ved en annen korsvei.

På min vei til å bli diakon har jeg selv opplevd mye, på godt og vondt, i møte med kirken og andre frimenigheter. Det gjorde at jeg i møte med informantene kunne være sterk i troen min, samtidig som jeg følte det var plass til deres tvil og frykt overfor Gud og kirken. Menigheter har alltid ulike fokusområder, og ofte engasjerer mange seg bredt i mennesker som befinner seg i ”spesielle livssituasjoner”, som flyktninger, mennesker med rusproblematikk, psykiske lidelser og forskjellige funksjonshemminger (Jordheim 2011:17). Mitt ønske om at kirken skal være et trygt sted for alle som ønsker å komme inn, skinte nok igjennom i alle samtalene. Det kan ha vært med å påvirke at de fortalte så åpent om opplevelser rundt Gud og kirken.

 

5. PRESENTASJON AV INTERVJUENE

Her kommer en presentasjon av intervjuene. Oppgaven er veldig empirinær. Gjennom intervju med informantene har jeg fått en innsikt om transpersoners møte med kirken og Gud som er unik, og derfor ønsker jeg å la deres stemme komme tydelig frem i presentasjonen av intervjuene og i drøftingen. Istedenfor å la hver informant komme til orde om ulike spørsmål fra begynnelse til slutt, har jeg i presentasjonen av intervjuene valgt å dele opp empirien i ulike kapitler etter tema. På den måten blir det mer oversiktlig å lese, samtidig som jeg ikke mister verdifull informasjon fra informantene.

De ulike tema blir: Kjønnsidentitet, det første møte med julegudstjenesten i Hoff kirke, kirken, Gud og nattverd.

Jeg har bygget kapitlene opp med å kommentere kort hva sitatene inneholder mellom hver informant.

Dette er informantene:

Informant 1, «Gry»/«Tor» har jeg møtt og snakket med personlig. H*n er anonymisert.

Informant 2, Aase, har svart pr mail. H*n ønsker ikke å anonymiseres.

Informant 3, «Mari»/«Magnus» har svart pr. mail. H*n er anonymisert.

Informant 4, Reidun/ Truls intervjuet jeg på telefon. H*n ønsker ikke å anonymiseres.

Informant 5, «Trude» snakket jeg med på telefon. H*n er anonymisert.

Informant 6 «Line» snakket jeg med på telefon. H*n er anonymisert.

Grunnen til at ikke alle informantene står oppført med to navn, er at de ikke har omtalt seg selv ved sitt mannlige navn, og derfor tar jeg ikke det med.

Noen av informantene omtaler seg selv i tredje person når de snakker om sine to ulike kjønnsidentiteter. Det er vanlig for noen transpersoner å gjøre det. Noen gjør det hele tiden, mens andre transpersoner bare snakker om seg selv i tredje person før de har landet som trygge og fortrolige med å ha to kjønnsuttrykk (Arntzen 2012).

 

5. 1 Kjønnsidentitet

Informant 1, «Gry/Tor»

Det å ha to ulike kjønnsidentiteter kan være vanskelig, og er for mange veldig skambelagt.

«Nå føler jeg meg som ”Gry” uavhengig av klær, sminke og lignende, men det har ikke alltid vært slik… Jeg har vært milevis unna det å være trygg i kvinneuttrykk. Jeg har hatt så stor angst for at noen skulle se meg omkledd, det skamfulle og bisarre i det at en mann er kledd i kvinneklær fra innerst til ytterst. Late som om han er kvinne. Slik gjør menn ikke. Det er en tradisjonell måte å tenke på, slik er samfunnet bygd opp. Derfor har jeg følt meg veldig tilsidesatt.»

Veien frem til å føle seg trygg nok til å møte andre som den man er kan være lang.

«Nå er jeg 60 år, nå føler jeg meg som et helt menneske, men det har tatt tid. Det har tatt tid før jeg ble åpen, men nå er det mange som vet om ”Gry”. Nå føler jeg meg klar til å gi av meg selv til andre. Om jeg kan være med på å hjelpe sånn at en person finner veien til kirken så er jeg glad. Hvis jeg kan bidra med at et menneske får et bedre liv, da har jeg ikke levd forgjeves. «

Drømmen eller tanken om å være bare kvinne kan ligge der hos mange.

«Av og til ønsker jeg å bare være kvinne. Men det er noe med alt styret rundt det å bli kvinne da; parykk, klær, barbering, også det at kroppen min ikke er laget som en kvinnekropp… Men jeg har alltid likt de kvinnelige verdiene, og det en kvinne har representert. Menn og kvinner utfyller hverandre, de trenger hverandre. Men jeg liker den omsorgen en kvinne gir, og den rollen hun har som holder familien samlet, og sørger for at familiemedlemmer treffes. Hun er ofte limet i familien.»

 Informant 1 spør seg selv om h*n roter med skaperverker når h*n blander kjønnsuttrykk..

”Jeg har tenkt mye rundt det som står i skapelsesberetningen; Gud skapte dem som mann og kvinne. Roter jeg med skaperverket når jeg har denne siden i meg, at jeg blander kjønnsuttrykk. Eller er det slik Han har tenkt noen som? Kjønn er jo så mye mer enn biologi. Jeg kan ikke forstå at han har skapt en avart av mennesket. At; Gud hadde en dårlig dag, derfor skapte han transene..”

 

Informant 2, Aase

Informant 2 forteller om ensomheten som ligger i å holde sin egen identitet skjult for andre.

«Min tro på Gud har vært en klippe jeg har klamret meg til når jeg i 40 år levde i ensomhet med min identitet der jeg kjente meg som kvinne i manns kropp. (…)inn i Guds hus der jeg fikk være hele MEG for første gang. Den åndelige varmen jeg kjente den gangen gjorde at jeg fortsatte å gå i kirker og delta i gudstjenester selv om jeg var en ”omkledd” transperson med manns kropp og en sterk opplevelse av å være kvinne i mitt hode.»

 

 

Informant 4, Reidun/Truls

Informant 4 sier litt om den prosessen som har ført h*n dit at h*n vil få Reidun som sitt andre navn.

«Jeg skal få Reidun som mitt andre navn, Truls Reidun. Jeg er der at jeg ønsker å være bare Reidun, uten å ta operasjon. Så jeg er mann, men lever som kvinne. Navnet kan være noe å skjule seg bak. Før var det veldig problematisk for meg om noen kalte meg Truls når jeg gikk i kjole. Når jeg går i kjole kan jeg jo ikke hete Truls. Men nå kan jeg det, jeg har på en måte tatt Truls tilbake, jeg føler meg sånn sett mer hel. Jeg er en transperson, det vil jeg alltid være.«

«Jeg har lyst å skrive en artikkel om hvordan jeg kom meg hit jeg er i dag, så kanskje vi kan ha den på hjemmesiden til FPE. (…) fordi det er tungt å være transperson, i alle fall i første fase. For mange er det tungt” hele tiden… Så kan andre ta del i den opplevelsen det er å virkelig føle seg som et helt menneske. Jeg gleder meg til og med til å stå opp om morgenen for å sminke meg nå. Det er det ikke mange av mennene på jobben min som forstår, hehe.»

 

Informant 5, «Trude»

Her snakker informant 5 om ønsket om å være som de andre jentene på skolen sin. Dette er 50 år siden, men minnet om den følelsen er like sterk i dag.

«Da jeg begynte å bli mer klar over min egen situasjon, kræsjet det helt med det jeg var oppdratt til og hadde lært. Jeg har hørt mye om synd og skam. Det var strenge regler for hvordan vi skulle kle oss. Og kleskoder for gifte kvinner når de skulle ut. Det vi har lært, tar vi jo ofte med oss. Selv om jeg følte jeg gjennomskuet de ganske fort, så følte jeg meg hele tiden annerledes. På skolen ble jeg forelsket i jenter f.eks., men også i det de hadde på seg. Jeg hadde lyst å kle meg slik sammen med dem. Men det var jo helt uhørt. Ingen hadde hørt om slikt på den tiden.( 50 år siden) «

H*n sier om kunnskap;

”Det hadde vært mye lettere om det var like stor kunnskap fra både de som møtte oss som er transpersoner, og fra oss selv. ”

 

Informant 6, «Line»

”Line” er alltid med inni sier informant 6, selv om ingen andre vet om det..

«Jeg har hatt den glede av å være medlem i et menighetsråd i 4 flotte år. Ingen der visst om at jeg var transperson, «Line» var bare med inni hun ... Men jeg trivdes godt i menighetsrådet, og gjorde meg noen nye erfaringer.»

 

 

5.2 Første møte med julegudstjenesten i Hoff kirke

 

Informant 1, «Gry/Tor»

Informant 1 forteller om en sterk opplevelse første gangen h*n var i Hoff kirke.

”Da jeg gikk inn i Hoff kirka første gang, omkledd som kvinne, det var utrolig sterkt. Jeg har en side som jeg har prøvd å skjule, men har alltid hatt en drøm om å kunne vise hvem jeg er. Har hatt en drøm om å være kvinne, eller en tanke om å være kvinne OG kristen. Det har stått for meg som det ultimate bra.

Totalpakken av fornyelse i møte med julegudstjenesten i Hoff kirke har vært stor. Det har for meg vært veldig utenkelig, men da ”Gry” ble med på den første gudstjenesten, var det veldig fint og sterkt... Når jeg fikk lov å gå inn i kirka omkledd første gang, da begynte jeg å gråte. Det var utrolig sterkt. Jeg fikk en andektig følelse av å få lov å være med på noe stort.

 Det å legge seg på kne og å motta nattverdsakramentene, totalt avkledd som menneske. Her representerer jeg noe som jeg har prøvd å skjule for meg selv, men som Gud alltid har sett selvfølgelig. Så ligger jeg der ved alteret og tenker; her er jeg, ta meg som jeg er. Den gode følelsen jeg fikk da, har jeg tatt med meg, og for meg gjorde den gudstjenesten godt..”

”Gry” forteller om skammen over å være transperson, og angsten for å bli oppdaget, og den enorme lettelse da h*n endelig turte å gå inn i kirken.

”Veien til det å komme omkledd i Hoff kirke har vært lang. Før var det utenkelig at ”Gry” skulle inn i et kirkerom, det var utopi, jeg hadde vel ikke tenkt tanken en gang. Jeg, som krøp langs gulvet omkledd, i tilfelle noen skulle komme til å se meg. Selv om gardinene var for og døra låst. Mange lange omveier, men da jeg først turte, det var så sterkt! Den følelsen av å kunne trekke et lettelsens sukk sammen med alle de andre. En følelse av at, ja, vi er her. Vi er tatt imot! Tilstedeværelsen på julegudstjenesten er enorm, man slapper av og tar inn det som skjer den tiden man er der..”

 

Informant 2, Aase

Informant 2 sammenligner gudstjenesten med sjelesorg, og sier:

”Min opplevelse i Hoff kirke har først og fremst vært en opplevelse å få være et helt menneske innfor Gud sammen med likesinnede. Gudstjenesten i Hoff kirke står for meg som noe av det nærmeste en kan komme opplevelsen av sjelesorg. Mennesker som i mange mange år har skjult viktige områder av sin ”sjel” (identitet) for andre mennesker, opplever å stå ”naken” innfor Gud med hele seg i Hoff kirke.”

 

 

Informant 3, «Mari/Magnus»

Det er mye med gudstjenesten som har gjort varig inntrykk på informant 3.

”Mitt møte med gudstjenesten i Hoff kirke, med Lasse og det vi fikk oppleve i det flotte gudshuset, dere har, var fantastikk. Jeg er usikker på hva som virket sterkest på meg. Lasse sforkynnelse, musikken eller fellesskapet. Denne helheten er viktig for vår lille gruppe.”

 

Informant 4, Reidun/Truls

Informant 4 sier h*n fikk en ny trygghet av å delta i julegudstjenesten..

”Jeg tror den dagen gir styrke til mange, fordi det er tungt å være transperson, i alle fall i første fase. For mange er det tungt hele tiden. Heldigvis er det ikke slik for meg… da jeg møtte den varmen som Lasse er i stand til å skape, under gudstjenesten, da gav det en slik trygghet i meg. Så jeg har aldri senere vært i tvil om jeg skal delta eller ikke. Troen på medmenneskene, og mitt syn på veldig mange ting i livet har definitivt endret seg med julegudstjenesten.”

Reidun/Truls føler en varme på julegudstjenesten.

”Noen er på julegudstjeneste i Hoff fordi alle andre er der, men jeg tror de fleste kommer fordi de kjenner varmen som er der.”

 

Informant 5, «Trude»

Informant 5 fikk en stor følelse av aksept da hun kom omkledd for første gang i kirken.

”Første gangen jeg var omkledd i Hoff kirke var en veldig sterk opplevelse for meg. Det var min første gang i kirken, og faktisk min aller første gang fullt omkledd, så andre kunne se det!  Maskaraen min rant og ble ødelagt for å si det sånn. Det var en følelse av aksept, og en frihet. A gigant step to mankind!”

  «Trude» har følt seg som et utskudd.  Det gjorde h*n ikke i Hoff kirke.

”Jeg følte at her var det greit å være som jeg er, jeg følte meg ikke som et utskudd som egentlig ikke hadde noe der å gjøre. Før min første gang på Toten, hadde jeg bare vært delvis omkledd, og alltid i dyp hemmelighet. Kona mi på 21 året ante ingenting en gang.

Før følte jeg meg litt ubekvem og utrygg selv om jeg var kledd i sivil, men nå er det ikke slik. Det har noe med at jeg ble tatt slik imot i Hoff.»

 

Informant 5 fikk ny trygghet etter gudstjenesten..

”Så den tryggheten jeg følte i julegudstjenesten, kom av at jeg fikk aksept både fra Gud, kirken og menneskene som var der..

 

Informant 6, «Line»

Informant 6 følte at hun var kommet hjem etter første møte med julegudstjenesten. H*n fikk en følelse av å høre til.

”Første gang jeg var i Hoff kirke på julegudstjenesten for transpersoner møtte jeg likesinnede, i hovedsak transpersoner, og vi er i trygge omgivelser. Jeg hadde gått omkledd i en kirke før, så det var ikke viktig for meg å ha med meg andre mennesker, men da vi sang den første sangen i Hoff kirke, skjedde de noe. Jeg ble fylt med noe, nærmest en åpenbaring som fortalte meg at dette her er å tilhøre noe. Nå er du kommet hjem. Nå er du deg selv. Varmen strømmet imot meg, og fylte meg med gode følelser. Varmen og gledestårer rant nedover kinnene mine, og maskaraen fulgte med.”

”Line” forteller om en utrolig tilstedeværelse under gudstjenesten..

”Jeg har vært tilstede på flere gudstjenester i Hoff kirke, og opplevd en fantastisk varme som fyller kirken. Det jeg tror er spesielt med gudstjenestene våre, er at vi har en slik tilstedeværelse. Med å være sannferdig i vår deltakelse der, har vi noe å gi hverandre. Det er noe av kjernepunktet.

Det har vært en fantastisk støtte, og veldig givende og være med på gudstjenestene på Toten. Det gjelder hele atmosfæren rundt og de som har ofret tid og krefter, og har sett behovet av å gjøre noe sånn. Der kommer moren din inn i bildet. Men Lasse og hele miljøet der oppe, de har vi veldig mye å takke for.”

 

5.3 Kirken

 

Informant Lasse Gran

Jeg lurte på om han hadde noen tanker rundt det å ha julegudstjenesten i kirken første gang for tretten år siden.

«Da jeg ble spurt om ha avslutning i kirken første gang, må jeg innrømme at jeg var litt spent på hvordan kirkens ansatte ville ta det. Men jeg er jo vant til at kirken er blitt ”vant ” til meg. De vet hvor jeg står, så det var ikke så vanskelig. Jeg er kjent for ha litt radikale tanker- i kirkelige sammenhenger i alle fall, jeg har stått for holdninger som er litt radikale. Jeg fant trygghet i at jeg har blitt respektert for andre ting før, så det har gjort meg mindre redd.

Første gang vi var i kirken var det en lukket gudstjeneste, etter ønske fra Marion, for å beskytte transene. Derfor ble det tatt opp i menighetsrådet først etter julegudstjenesten.  Jeg tok feil på et punkt, jeg tenkte at kristne i menigheten ikke ville akseptere det så fort. At de ville si ”dette er nok en «Lasse» ting”… Men en ringte meg fra menighetsrådet, og sa at det er så godt å kunne være stolt av menigheten sin! Det var godt å høre. Jeg kunne nok vært mer frempå med å informere både biskop og kirkeverge, men det gikk jo greit..»

 

 

Informant 1, «Gry/Tor»

Informant 1 har mange tanker rundt hva kirken betyr;

”Kirken betyr mange ting, en menighet, en bygning. Mitt forhold til kirken er litt sånn besteborgerlig, jeg ble tatt med i kirken på søndager av mine foreldre. Selv om de ikke gikk fast i kirken. Men i det senere har jeg ikke vært aktiv i det å gå i kirken.  Men jeg tenker at selv om kirken er menneskeskapt, så ligger det likevel en guddommelig kraft bak det hele. Det må være noe mer der. Jeg får den følelsen når jeg går inn i små eller store kirkerom. Jeg bruker å gå inn i kirken når jeg er på ferie, og jeg får en slik andektig følelse. En følelse av noe hellig. Så jeg har alltid oppsøkt kirken på den måten. Selv om jeg ikke har vært deltagende på gudstjenester.”

”Gry/Tor” er ikke redd for kirken, men for dem som betjener kirken..

”Jeg er ikke redd for kirken som institusjon, men for dem som betjener kirken, medarbeiderne. Så det å bytte kjønnsuttrykk, og å gjøre det i en kirke! Jeg har aldri vært i det moduset at jeg har turt å gå inn i kirken som ”Gry”. Det har for meg vært veldig utenkelig, men da ”Gry” ble med på den første gudstjenesten, var det veldig fint og sterkt.”

..men Hoff kirke representerer noe godt.

”For meg er Hoff kirke noe som representerer noe trygt og godt, en menighet. Jeg kunne tenkt meg å gå på en søndagsgudstjeneste på Hoff en gang, på en vanlig søndag. Jeg er spontan bare jeg får tenkt meg om en god stund, hehe..”

 

Informant 2, Aase

Informant 2 føler at det er h*n selv som har stengt seg ute fra kirken. Ikke omvendt..

”Mitt syn på kirken har ikke forandret seg, men mitt syn på hvordan jeg selv har stengt meg ute fra kirken er forandret… Men jeg turte IKKE å gå i min egen kirke og menighet som jeg tilhører. Jeg spurte meg selv mange ganger fra 1998 frem til 2008 om hvorfor? Jeg var redd! Jeg var redd for avvisning og moralske blikk. Selv etter at presten hadde sagt at jeg ikke syndet, så var menigheten, de andre, en barriere jeg trengte 10 år på å sakte komme over.

 Informant 2 føler en annen trygghet i felleskapet på Hoff enn i egen kirke..

«Min egen menighet kjenner meg ikke igjen. Min hemmeligholdelse har gjort meg anonym for dem. Jeg kjenner på ensomheten ved å være meg i mitt eget trosfellesskap.  (…) det var for meg en lang vei fra Hoff kirke til min egen menighet.

Jeg har enda ikke gått langt på veien inn i min egen menighet. Det er kun den ene gangen jeg har beskrevet at jeg har hatt nok mot å styrke til å gå gjennom kirkedøren og det er en annen kirke enn den jeg sokner til. Min kirke hadde ikke den trygghet og det fellesskap som Hoff kirke hadde gitt meg, eller den trygghet det er å være anonym i en fremmed kirke.»

 

Informant 3, «Mari/Magnus»

Informant 3 har blitt sett av de som bemanner Hoff kirke..

”Kirken som min fars hus har fysisk vært der. Men kirke som kirke ble for meg en lang periode et middel i maktutøvelse over menneskets sinn. Det var en masse fy fy. Ikke gjør. Det er synd. Hvor er den tilgivende kirken og veiledende kirke?… Jesus sa riktignok ”kom til meg alle dere som sliter og har tungt å bære. Jeg skal gi deg hvile.” Men, hvordan kan vi finne den egentlige Jesus uten kirkens fortolkning? … Riktignok sier Ibsen i Brand ”Sterk er den som står alene.” Av og til føler du kanskje det inntil du faller og trenger hjelp og trøst. Det er den kirken vi ”utstøtte” trenger og som «Mari» har møtt i Lasse på gudstjenesten i Hoff kirke. ”  

..dette har gjort at h*n har beholdt troen på kirken som Guds hus, og ”Magnus” har fått en fornyet fred i seg.

«Etter at ”Mari” kom inn i bildet ble dette med toleranse viktig. Dette er det prester som Lasse Gran, Rosemarie Köhn og Rolf Berg står for og gir oss håp.» «”Mari” ble på mange måter åpningen for ”Magnus”. ”Mari” var mer nysgjerrig søkende på den tiden. Pia og Aina fikk ”Mari” til å gi kirken en ny mulighet.»

”(…) denne freden som senket seg, ga også ”Magnus” større fred og ro i sitt spente forhold til kirken. Mitt forhold til kirken er vel blitt mer nyansert. Med alderen blir en vel mer tolerant. Og møtet med Lasse og Rosemarie Köhn er med på å få troen på kirken som Guds hus til fortsatt å fremstå som riktig.»

 

Informant 4, Reidun/Truls